En fantastisk sesong for J15/17

Det er ikke vits å dvele for mye over det som skjedde den februardagen, annet enn at Heming fortjent vant kvalifiseringskampen til NM i den bitende kulden på Sofiemyr.

Men det var kanskje flere som stilte seg det samme spørsmålet nevnt innledningsvis. Et ganske tøft tap som det tross alt var, ballen føltes som en klinkekule, vi sto nesten bare og klarerte ballen unna, spillere falt som fluer med skader og alle var fortvilet. Det kan jo gjøre noe med en spillergruppe.

Når vi nå ser tilbake ble responsen heller måneder med steinhard jobbing. Vi hadde ikke noe valg. Vi hadde tross alt ganske mye tøffere oppgaver i vente. 

Å spille J17 regional-serien med en så ung spillergruppe – de fleste født i 2011, fire i 2010 og to spillere født 2009 – har krevd mye.

Det startet heller kanskje ikke så godt, da konklusjonen på den lange bilturen hjem fra et fullt fortjent 3-1-tap i åpningskampen for et godt Lillehammer-lag, var som følger: Vi må bli bedre i alle faser av spillet.

Noe av det viktigste Alan og jeg lærte etter å ha trent en svært talentfull gjeng på Lyns 2002-lag, er at å romantisere fotballen i et spillerutviklings perspektiv i beste fall er naivt.

Det var Pep Guardiola, Messi, Xavi, Iniesta og Busquets som nærmest på egenhånd likevel sørget for at forsvarsspill i mange år var et nedprioritert område i norsk spillerutvikling.

Men forsvarsspill er minst like viktig i en spillers utviklingsløp som å lære seg angrepsspill.

Når vi nå teller opp etter en lang sesong har vi sluppet inn færrest mål (28) på 20 kamper i J17 regional.

Det er ikke mindre imponerende at jentene ofte har fått ut mye av det de er gode for offensivt i seriespillet.

Det har gitt 71 nettkjenninger totalt - og i høst har vi full pott mot topplagene og veldig gode klubber som Lyn, Lillehammer, Ull/Kisa (trakk seg til slutt fra serien) og Harestua.

Konsistent gode prestasjoner på trening og kamp uke inn og uke ut i et helt år - på et tøft nivå for vår unge gruppe - har vært det aller viktigste vi måler oss på. Du kan vinne enkeltkamper, men det du gjør gjennom et helt år er det som virkelig sier noe om en utviklingsgruppe.

Det har ført til at flere spillere har tatt store steg. Det er ikke nødvendig å bruke landslagsskolen som et parameter, men vi er stolte over at flere spillere har representert og skal representere Kolbotn Elite på NFF Oslos toppgruppe, Equinor talentleir og landslagssamling.

Vi har hatt det gøy på reise også. Vi har spilt turnering i Sverige og gått på et finaletap etter straffesparkkonkurranse mot Häcken. I Norway Cup var det vi som hadde marginene med oss da vi først vant etter straffer mot et veldig godt Hasle-Løren-lag. Marginer ble kanskje til dyktighet (?), da vi også vant på straffer i både semi- og finale.

Siden kampen mot Heming i februar har NM føltes som en stor bonus på siden av alt annet.

Frem til Tine dro til Frigg, var vi 13 spilleberettigede spillere i norgesmesterskapet. Vi ble 13 spilleberettigede igjen da vi var så heldige at Julie Bolle ble en del av Kolbotn Elite på overgangsvinduets siste dag.

Men da vi var så uheldige at Helene ble skadet i høst, hadde vi 12 spilleberettigede i både semi- og finale, og har brukt utespiller i mål.

Vi skapte mange sjanser i begge omganger og viste spesielt god moral i den andre omgangen i finalen mot KFUM.

Men vi kom aldri ordentlig opp på det nivået vi ønsket og skal gi finalemotstanderen skryt for det. Både etter kampen og nå gratulerer vi også selvfølgelig KFUM med en god derbyseier, bragging rights (søk det opp) og NM-gull!

Vi ser frem til oppgjøret mot KFUM igjen på våren – da med en større tropp -- og keeper i mål 🙂

For vår del er 2025 et tilbakelagt stadium 1. desember. Da starter den lange jobben med å utvikle oss enda mer for hver eneste trening og uke til seriespillet begynner igjen.

Alan og Mikkis